Kurdernes Venner

Kvinners rettigheter i den iranske Grunnloven

Tradisjonelle forestillinger som stammer fra den maskuline sharia-loven i den islamske republikken Iran, har siden dannelsen av den patriarkalske styreformen, behandlet og bedømt kvinner i henhold til islamske manndominerende regler. Regjeringens religiøse konservativister har gjennom å tilpasse og innføre religiøse læresetninger som en lov i landets juridiske system for å islamisere samfunnet, skape restriksjoner i sysselsetting, konsolidering og intensivering av diskriminering gjennom å godkjenne patriarkalske lovgivning og forskrifter, obligatorisk tilsløring, kjønnssegregering svekket og fornedret kvinners sosiale status både hjemmet og i samfunnet.

Regjeringens institusjoner gjennom å utføre religiøse ritualer som danner grunnlag for å velge rettslige og sosiale formaliteter preget av kvinnehat, forårsaker undertrykkelse av kvinners rettigheter og slår hardt ned på deres krav og fordringer både i det offentlige og i det privatlivet og den vil samtidig gi mannen i den maskuline lovgivningen i Iran, myndigheten til å ydmyke og svekke kvinners stilling i samfunnet. En utbredt diskriminering av kvinner er institusjonalisert og sponset av den iranske regjering. Grunnloven, sivilrett, den islamske straffeloven og rettspraksis gir menn i langt større grad fordeler enn kvinner når det gjelder rettigheter og rettssikkerhet.

Fortalen til grunnloven definerer mors rolle for kvinner og kvinners hoved rolle i det sosiale område er neglisjert. Hvis vi ser på saken fra et juridisk perspektiv, vil fortalen begrense kvinners tilstedeværelse og deltakelse i det sosiale, politiske og økonomiske livet.Kontroll og begrensning i deres frihet begrunnes med at kvinner er mannens ære og eiendom og hennes rolle er hjemme som en mor. Mens samfunnsforskere i demokratiske samfunn karakteriserer kvinners utvikling og ekspansjon i deres deltakelse i det sosiale og politiske. Mors rolle hjemmet i tradisjonelt og usivilisert samfunn har fratatt kvinners autonomi og de fungerer som mannens eiendom i familien. Mannen er definert som sjefen og familieforsørgeren i henhold til regelverket i Iran. Kvinner har i slike tilfeller ingen rettigheter i familien og er tvunget til å bøye seg for mannens krav og befaling.

 Kapittel fire i grunnloven anerkjenner eliminering av diskriminering mot kvinner på en indirekte måte. Alle sivilrettslige, strafferettslig, finansielle, økonomiske, administrative, kulturelle, militære, politiske ordninger, må være tuftet på islamske kriterier.Dette prinsippet går foran andre prinsipper i grunnloven og håndheving av denne regelen pålegges vokterrådet. I islamsk lov, kvinner ikke bare er fratatt deres juridiske rettigheter men er også beregnet som mannens slave og eiendom. Realiteten er at religiøse trosbekjennelser er hoved årsaken til diskriminering av kvinner i det iranske samfunnet. Til tross for regjeringens utøvelse av regelverket, vil de tradisjonelle geistlige og religiøse ledere (imamen) propagandere for disse reglene på religiøse og offentlige steder. Tradisjonelle mann dominerende tanker og ideer blir injisert i hodet til individene i samfunnet i den hensikt å hate og fornedre kvinners personlighet og undertrykke deres rettigheter.

Artikkel 10 av Irans grunnlov har også lagt vekt på viktigheten av den tradisjonelle familien og understreker at familie relasjoner skal være basert på islamsk lov og etikk. Den tradisjonelle oppfatningen av familien indikerer at familie består av medlemmer med ulike rettigheter. Mannen har temmelig mer rettigheter enn kvinnen fra et juridisk perspektiv. Den islamske moralen støtter også mannens rett til polygyni. Men denne retten gjelder ikke kvinner.

Artikkel 20 i grunnloven taler om likestilling mellom mann og kvinne i islam. Mens de reglene som er skapt av de geistlige krenker kvinners sivile og borgerlige rettigheter. I tillegg til dette har de religiøse ledere ulike tolkninger og oppfatninger av kvinners rettigheter i Islam innebærer og det vil i seg selv bidra til å forverre kvinners plass i samfunnet. Denne artikkelen har gjort diskriminering mot kvinner gyldig og legitim og kan ikke beskytte eller garantere kvinner like rettigheter som menn.Kapittel 21 i grunnloven viser kvinner som ikke-selvstendige individer i samfunnet og forplikter staten til å beskytte dem, spesielt deres mors rolle innenfor den islamske rammen.Paragraf 5 i dette kapitlet anser kvinnen berettiget til å ha omsorg for sine barn bare når det ikke finnes en mann som er i slekt med mannen hennes f. eks bestefar, onkel, bror, familiemedlemmer, slektning. Spørsmålet om Kvinnen har rett til omsorg for barna vil i slike tilfeller blir behandlet og avgjort av menn som er godkjent for dette formålet.

Kvinners deltakelse i politikken er nevnt i forskjellige prinsipper til grunnloven. Art. 115, 110, 91 og 157 tilsier f. eks at kvinner kan ikke få lederstilling eller stilling som president. Kvinner kan ikke velges som medlem i de øverste statlige organene f. eks vokterrådet, domstolene, rettsvesenet mv. Denne regelen har blitt håndhevet og praktisert i 35 år og har tilsynelatende en effektiv og avgjørende rolle i de offentlige institusjonene. Kvinner er i de fleste tilfeller utestengt fra politisk deltakelse.Etter en konkret helhetsvurdering av de ovennevnte, kan man konkludere med at den islamske grunnloven erkjenner kvinner som mannens eiendom og et ikke-selvstendig vesen.

Tanken om avhengighet innføres i kvinners syn og tenkemåte gjennom manndominerende regler og skapte kulturer. Denne ordningen omtales som guds ord. Statens forvaltningsorganer har som hoved formål å indoktrinere eller kolonisere kvinner både tankemessig og mentalt.Kolonisering og slaveri av kvinner fratar deres styrke til å protestere imot urettferdighet og skjønnsdiskriminering. Kvinner i grunnloven tilhører mannen og er under hans beskyttelse. Den nekter kvinners individuelle og sosiale autonomi.

Totalt sett kan ikke slike regler som stammer fra sharia, sikre likestilling mellom menn og kvinner.De gjeldende regler og forskrifter om kvinner som er basert på islamske kriterier skaper alvorlige konflikter mellom grunnloven i Iran og internasjonale konvensjoner, inkludert FNs verdenserklæringen om menneskerettigheter og konvensjon om avskaffelse av diskriminering mot kvinner. I tillegg vil den iranske grunnloven krenke folkeretten.Ulike politiske grupper og sivile rettighetsforkjempere konstaterer at det er i dagens situasjon et vitalt behov for en demokratisk styreform som kan endre teokratiet i Iran og eliminere diskriminering mot kvinner. Men det er åpenbart at de religiøse fundamentalister som hersker over Iran vil ikke tillate slike forandringer .Det er nødvendig med en grunnlov som er i samsvar med demokratiske verdier, særlig internasjonale menneskerettighets konvensjoner og erklæringer for å avskaffe diskriminering av kvinner i Iran og samtidig redusere de negative effektene av den 35 år gamle presteskapet i Iran.


 Av: Shahu Nouri