Kurdernes Venner

Livet til de iranske kurdere i flyktningsleiren Altash


Disse flyktningene er de mest sårbare av alle. De ble offer for et skittent politisk spill mellom to totalitære regimer.

Før den islamske revolusjonen bryter ut i Iran og forandrer den monarkiske styreformen til en teokratisk, opplevde kurdere allerede under sjahens dynasti svært vanskelige situasjoner både politisk, økonomisk,helsemessig og kulturelt. Mange kurdere ble arrestert, torturert og fengslet på grunn av sine politiske syn. De ble ansett som en trussel mot regimets stabilitet og legitimitet.

Da revolusjonen startet i 1979 og presteskapet overtok makten i landet, ble mange kurdiske aktivister og politikere arrestert og henrettet, tiltalt for å ha støttet sjahen.Religiøse minoriteter var direkte utsatt for vold og ydmykelse og deres rett til å praktisere egen religion ble nektet og krenket. Yarsanere var blant den mest utsatte og sårbare gruppen som ble fornærmet, latterliggjort for deres tro og tvunget til å avstå fra å praktisere sin religion. Deres ledere ble fengslet og eiendommene deres ble konfiskert. Målet til det totalitære regimet var å assimilere dem . Majoriteten av Yarsan tilhengere oppholdte seg i byene Sarpol zahaw og Qasre Shirin. Disse byene ligger i provinsen Kermashan som senere ble endret til Baxtiaran.

Da krigen brøt ut mellom Irak og Iran i 1980-tallet, ble deres landsbyer, hjem og eiendommer bombardert med raketter og artilleri av den irakiske hæren.

Massevis av mennesker ble arrestert av det islamske regimet og anklaget for spionasje og samarbeid med den irakiske hæren . Den geistlige lederen Khomeini erklærte Jihad mot kurdere og omtalte dem som forrædere og vantro.

Som et resultat av regimets beskyldninger og arrestasjoner, militært angrep fra den irakiske hæren og massedrap mot kurdere i disse områdene, måtte de forlate hjemmene sine og søke ly et annet sted. Situasjonen krigen skapte, etterlot seg ikke noe annet alternativ enn å flykte til Irak .

Etter å ha flyttet fra et område til et annet ble de i 1984 tvangsflyttet til en ørken som lå fem kilometer vest for Ramadi. Følelsen av usikkerhet, frykt og sorg gjorde det vanskelig å kjempe for livet eller håpe på en bedre fremtid. Etter flere år med motgang og lidelse, toleranse og anstrengelse, et liv med skorpioner og slanger, klarte de å stå på sine egne bein og starte et nytt liv. De bygde hus med gjørme for å beskytte seg mot de barske kalde nettene og den ekstrem varmebølgen om dagen. De måtte forlate familiene sine i dager og uker og reise til andre landsbyer for å skaffe seg jobb. Mange av dem opplevde mishandling, ydmykelse og til og med vold for å være kurder. 

Ørkenen ble etter hvert registrert som «Altash flyktningsleier». I 1990 besluttet USA og det internasjonale samfunnet om å pålegge Irak økonomiske sanksjoner som en straff for å bevare kjemiske våpen. Disse menneskene hadde allerede led og levd under grusomme forhold, og på grunn av økonomiske sanksjoner økte lidelse og sykdommer blant disse flyktningene. Barn ble syke og døde på grunn av mangel på kost og medisin. I 2003 ble Irak angrepet av USA. Mange flyktet vest over mot Jordan, andre tok veien nordover mot den kurdiske delen og resten ble sittende i flyktningsleiren.

De fleste søkte beskyttelse (asyl) i Europa og andre land. Søknaden til noen av dem ble innvilget av skandinaviske land og i den anledning fikk de komme til vesten mens andre måtte igjen gjennomgå samme liv på mottak.

Den første generasjonen som flyktet Iran, ble gammel og grå på mottak. Barna deres vokste opp og stiftet familie på mottak. Deres barnebarn bor fremdeles under ekstremt vanskelige forhold på mottak. Etter krigen i mars 2003 ble de delt i to grupper. En gruppe flyktet nordover og oppholder seg per i dag i to asylmottak i Sør-Kurdistan. Den andre gruppen bor i en ørken kalt for "al-karama flyktningsleir" som ligger i grensen mellom Syria og Irak. Disse flyktningene trenger hjelp mer enn noen gang. Livet deres ble dessverre offer for krig og tyranni. 

Av: Shahu Nouri