Kurdernes Venner

En kvinne som leter etter mannen sin.

1011460 4504524270698 1070509343 n
En tidlig morgen står hun på en bussterminal. Hun har et barn i hånda, og i den andre hånda har hun en hvit pose med noe som hun trenger på veien. Hun ser på en sjåfør og spør etter Mazndaran, hvilken bil som skal kjøre til Mazndaran. Sjåføren peker på en bil og mannen i bilen. Kvinnen har på seg en muslimsk kjole, og hun holder den med tennene. Barnet har grønne øyne og gult hår, og han er veldig stille, som et barn som ikke vil verken snakke eller spise, som en narkotika-fugl. De sitter i bilen, tre militære og to andre kvinner sitter i bilen sammen med dem. Passasjerene ser på dem som om de aldri hadde sett mennesker som så så triste og lei seg ut.

En tidlig morgen står hun på en bussterminal.

Hun har et barn i hånda, og i den andre hånda har hun en hvit pose med noe som hun trenger på veien. Hun ser på en sjåfør og spør etter Mazndaran, hvilken bil som skal kjøre til Mazndaran. Sjåføren peker på en bil og mannen i bilen. Kvinnen har på seg en muslimsk kjole, og hun holder den med tennene. Barnet har grønne øyne og gult hår, og han er veldig stille, som et barn som ikke vil verken snakke eller spise, som en narkotika-fugl. De sitter i bilen, tre militære og to andre kvinner sitter i bilen sammen med dem. Passasjerene ser på dem som om de aldri hadde sett mennesker som så så triste og lei seg ut.Azhan kom bort til kvinnen og spurte: «Hvorfor skal du reise til Mazndaran?» Hun svarte «Jeg leter etter mannen min. Det er en måned siden han ble borte.» «Er mannen din borte?» spurte Azhen.  «Ja, han er borte», sa kvinnen igjen. «Og jeg har ikke råd til å fø barna og familien min». Men Azhan spurte videre: «Hvordan vet du hvor han er? Hvor mye penger har du? Hvordan vet du hvor i Mazndaran han er? Hvordan kan du finne ham i denne store byen? Og hvor kommer du fra? Hva heter du?»Men kvinnen sa bare «Jeg kan finne ham, og jeg har 2 Tman og 2 Rial. (Tman og Rial tilsvarer kroner og øre). «Jeg kommer fra Seko. Jeg heter Zerin.»«Jeg tror at istedenfor å lete etter ham, bør du dra til Shahriar og plukke druer med slektningene dine. Der kan du få penger. Mazndaran er et farlig sted for en kvinne alene med et lite barn. Der lurer de folk. De vil lure deg også,» sa Azhen.
Men Zerin svarte «Nei, jeg må reise dit og finne mannen min.» Hun var veldig sikker på hva hun skulle gjøre. Hun tenkte ikke på at hun kunne angre eller ombestemme seg. Som Azhan sa: «Zerin har veldig stor tro på seg selv og på denne veien som hun skal gå, og hun tror på valget sitt».

Azhan sa til sjåføren at han måtte hjelpe henne å finne veien til Mazndaran.

Zerin ble glad da hun hørte at Azhan ville hjelpe og støtte henne. Hun sa: «Jeg er en ensom kvinne, og jeg har ingen slekt i nærheten. Bilen kjørte ut på veien. Zerin satt bak på lasteplanet og tenkte og snakket ikke, hun var trist. Øynene hennes så triste ut. Hun var bleik om nebbet og tydelig skuffet. Nesen hennes var liten. Hun hadde smale øyebryn. Leppene hennes var tynne som et blad. Kinnene var litt dype. Huden var solbrent, og hun var blitt brun. Hun ristet ikke på hele turen, og hun så ikke på de andre passasjerene. Hun snakket heller ikke. Barnet hennes var veldig rolig, men han så alltid ut som om han var på gråten. I hendene hadde han et granateple.De nærmet seg Mazndaran. Sjåføren skulle fortelle med munnen og hånden hvilken vei hun måtte gå for å finne Mazndaran.  Zerin gikk ut av bilen og gikk den veien som sjåføren sa. Etter en halvtime fant hun en stor bussterminal, ti ganger så stor som den første bussterminalen. Hun ble redd. Folk så på henne. En mann hadde langt skjegg stor bart, og alle ropte så høyt: «Tehran, Krmanshah, Kurdstan, Tabriz» og mange andre steder. Så kom det en mann mot henne og ropte: «Hvor skal du reise? Tehran? Tabriz? Hvor?» Hun ble reddere og tenkte på Azhan, denne mannen som sa at det var farlig. Hun hadde aldri hørt så mye bråk, og hun hadde aldri sett så mange passasjerer, biler, taxier og busser. Men plutselig hørte hun en stemme som ropte: «Mazandaran, Mazndaran om 5 minutter!»  Hun så han som ropte «Mazandaran» og løp mot ham. Hun betalte 2 Rial og tok bussen. Inne i bussen var det fullt av passasjerer, men Zerin fant en liten plass og satte seg ned. Bussjåføren slo på musikk. Det var en trist sang om en person som var ensom i en stor by og lette etter sin kjærlighet. Hun tenkte at kanskje det var henne. Kanskje det var mannen hennes som lette etter henne. Hun gikk veldig dypt inn i en drøm.  Men støyen av passasjerene fikk henne ut av fantasiverdenen. Bussen var fylt av lukten av svette og hvitløk. Zerin ble syk og kastet opp, men det er vanlig. Det var ikke som første gang passasjerene kastet opp på bussen på denne veien. Bussen kjørte og kjørte. De kjørte over mange høye fjell, og de kjørte gjennom mye forskjellig natur. De kjørte gjennom flere skoger. Så ble fjellene og veien forandret. Hun åpnet vinduet i bussen. Naturen var fantastisk pen. Veien var så stor. Det kom mange kjøretøy foran og bak bussen. Lufta var god. Hun tok et dypt drag og fylte lungene sine med luften. Noen ganger stoppet bussen. Passasjerene gikk ut av bussen. De gikk til en rstaurant og spiste, men Zerin satt bare i bussen. Hun var redd for å miste denne lille plasen som hun hadde på bussen. Hun åpnet den lille posen som hun hadde med seg. Hun hadde med seg brødskiver med ost. Hun spiste litt og gav litt til barnet også.Bussen kjørte igjen. Zerin så ut på naturen og pustet dypt fra hjertet. Hun var trist, men er glad likevel, for nå var hun ikke så langt fra Mazandaran, og hun var ikke langt fra Baboy, og hun kunne treffe Baboy, mannen sin i morgen. Hun tenkte og gikk inn i en drøm om hvordan han så ut nå, hvilken lukt han hadde, hvordan huset hans var og hva slags ting han hadde i huset ellers hva slags Klær han hadde på seg, og hvordan han skulle komme foran henne og si «Velkommen, min kjære og den beste kona i verden», og hvordan hun skulle klemme ham. Hun gikk ut på kjøkkenet og så hvordan han skulle favorittmaten hennes. Men hun var bare i sin fantasiverden. Hun visste jo at han aldri kunne lage mat, og hun visste at han ikke var glad i verken henne eller barna. Han slo alltid Zerin, og han brukte henne som slave. Men Zerin var sikker på at når hun ville treffe ham, ville hun ikke kunne si ett ord. De kjørte gjennom både landsbyer og byer, og Zerin så mange forskjellige folk på veien. Noen satt, noen jobbet, noen red og noen plukket og spiste druer.Når Zerin så dem, tenkte hun på da hun var barn, og på hvordan hun var blitt kjent med Baboy. Det var 2 år siden hun ble kona til Baboy. Første gang hun traff Baboy, var en dag da de plukker druer. Zern var med Meri, nabojentene var med søstrene sine. De jobbet hver dag. De plukket druer og la druene i en boks. Til slutt måtte de ta druene og levere dem til mannen i landbyen, og de solgte dem til kundene som kom fra byen og kjøpte druer. Baboy var en kunde som kjøpte mye druer, og han var en ung kunde, en høy og kjekk mann. Han var sterk og flink, selv om han bare var 18 år. Han siterte alltid en sang om jenter kom til byen. «Byen er vakker som dere», sa han. Alle jentene i landsbyen var glade i Baboy, og de sang om Baboy når mannen var borte. Jentene jobbet sammen. De sang: «Du er den kjekkeste i verden. Du er sterk som sola. Du er høy og hard som fjellene.» Zerin var fjorten år da hun ble forelsket i Baboy. Nå vet hun at han er en annen person. Hun er voksen. Hun er ikke som før. Når hun traff Baboy eller så ham, slo hjertet hennes fort, og kroppen ble varmere. Hun visste at hun ikke var ei vanlig jent. Hun hadde funnet noe helt nytt, men hun visste ingenting om menn eller om følge eller kjærlighet.Mora hadde aldri fortalt henne noe om kjærlighet. Av henne fikk hun bare slag og stygge ord, og mora stolte aldri på henne. Zerin visste ikke hva hun skulle gjøre, og hun kunne ikke si ett ord foran Baboy. Hun ble trist når hun hadde en hemmelighet. Hun var redd. Hun måtte passe seg og ikke snakke om det til noen. Men hun syntes det var vanskelig. Hun kunne ikke finne en vei alene. Hun var bare fjorten år, og hun hadde to eldre søstre som ikke var gift ennå. Hvis de og mora fikk vite noe, ville hun drepe seg selv.
Meri, nabojenta snakket litt om det hemmelige mellom gutter og jenter, og mellom Sherzad og Meri selv, da Zerin hadde følge og var glad og forelsket. Hun visste ikke hvorfor, men hun visste at hun måtte ha Baboy, og hun trengte ham og kunne ikke leve lenger uten ham!En dag jentene var ute og plukket druer, hadde Zerin på seg en rød kjole. Hun så ut som en blomst blant mange steiner i ørkenen. Hun var veldig vakker og attraktiv, så når kundene kom, så Baboy  Zerin. De to så på hverandre, og Baboy kjøpte bare druene hennes. Alle kundene ble overrasket da de så det. Jentene skjønte nå hva som skjedde mellom dem. Zerin ble sikker på at hun hadde fått Baboy på kroken, og han glemte henne aldri. Baboy sa: «Jeg skal bare kjøpe dine druer til familien min. Jeg trenger ingen andre. Da Zerin ga druene til Baboy for å veie dem, ga han henne hånden. Zerin kjente at hele kroppen ble varm. Ansiktet ble rødt. Kinnene hennes så ut som tomater. Noen la merke til hvordan Baboy rørte ved hendene til Zerin. Det var nesten kveld da de var ferdige på jobb. Som hver dag tok de tingene sine og dro hjem. Ingen sang om Baboy, og ingen snakket med Zerin. Ingen av jentene var glade for det. Zerin visste at hun ikke kunne holde på denne hemmeligheten lenger. Hun trengte en å fortelle alt til. Da fortalte hun det til sin søster, og til Meri, nabojenta. De lovet å hjelpe henne.Men hvordan skulle hun fortelle det til sin mor? Det var vanskelig, for mor var ikke glad i Zerin. Da Zerin ble født, døde nemlig faren hennes, og mora sa alltid til Zerin at hun var blitt et ulykkelig menneske, og at hun hadde mistet det glade og hyggelige livet sitt da dattera ble født. Det var en vanskelig kveld for Zerin. Hun kunne ikke sove. Hun sto opp og gikk ut på balkongen, hun satt på en stol, hun så opp mot himmelen. Månen skinte, stjernene skinte, hun åpnet kjolen i halsen og brystet. Brystet var som en skinnende stjerne, og det var fullt av lyst. Hun åpnet kjolen i brystet, men hun følte seg ikke kald. Hun lå på ryggen og så opp på himmelen, med månen og stjernene. Spurvene sang, og natten ble så mye vakrere for henne. Hun rørte ved brystet flere ganger, og hun kjente de dype verdensdrømmene sine og sa «Jeg har bodd i et fengsel hittil. Dette huset er et fengsel som mor bygde for meg.» Og hun fortsatte: «Jeg er voksen nå, jeg trenger en mann, jeg må ha Baboy!»Neste dag gikk Zerin til Meri. Kanskje hun kunne hjelpe? De snakket om det. Etterpå sa Meri at hun kunne spørre mora si om hjelp. Mora til Meri gikk til mora til Zerin sammen med noen andre gamle damer. Mora til Zerin ble sint, men kvinnene kunne forstå hverandre etter hvert, og etter litt diskusjon mellom kvinnene og mora til Zerin, sa hun seg enig. Likevel sa hun at hun ikke var glad for dette bryllupet. Hun kjøpte både kjole og noen andre ting som Zerin trengte, og som hun måtte ha når hun skulle flytte til Baboys hus. Men hun sa at hun aldri ville gratulere henne. «Du er ei ulykkelig jente», sa hun. «Bare gå din egen vei. Jeg vil aldri se deg igjen. Jeg håper du blir ulykkelig.»De giftet seg, og de hadde et glad og hyggelig bryllup. Morgenen etter flyttet Zerin og Baboy til byen der Baboy bodde. Der leide de en liten leilighet. Hver dag gikk Baboy på jobb, og Zerin jobbet hjemme som husmor. Zerin var veldig glad for livet med Baboy, men etter tre måneder forandret Baboy seg. Hver kveld gikk han på en kaffebar. Der drev han med gambling og røykte og drakk. Når han kom hjem, slo han Zerin. De kranglet, og han sa stygge ord til Zerin og familien hennes. Likevel var hun glad. Hun trodde en mann måtte slå kona si, samtidig som han passet på henne. Hun tenkte at han kanskje ikke var glad i henne lenger, og hun tenkte: «Jeg må ikke miste Baboy!» Hun tenkte også på barn, for hvis de hadde fått barn, ville barnet holde dem sammen. Etter et år fødte Zerin et barn. Det var en gutt, og han var alltid syk. En dag ga Baboy henne 6 toman og sa at han skulle jobbe ti dager på et annet sted. Etter en måned var han ennå ikke kommet tilbake. Zerin hadde ingen penger, og hun tenkte at hun kanskje hadde mistet Baboy for alltid. Derfor gikk hun til kaffebaren og spurte etter ham. Vennene sa at han hadde flyttet til den landsbyen der foreldrene hans bodde.
Zerin husket veldig godt at han hadde snakket om denne landsbyen noen ganger. Den lå i nærheten av Mazndaran. Hun solgte alle tingene deres og betalte det hun skyldte i matbutikkene. Så reiste hun til Mazndaran. Hun gikk av bussen og spurte etter landsbyen der foreldrene til Baboy bodde. Hun fant ingen bil som kjørte dit, men hun fikk tak i en hest og red videre sammen med barnet. Etter en tre dagers reise, først med buss og deretter til hest, fant hun endelig landsbyen. Hun var veldig trøtt, tørst og sulten, og hun hadde ikke penger til verken mat eller vann. Likevel følte hun seg trygg og glad, fordi hun var nær Baboy. Hun fikk se en gammel mann som lå i sola, og hun spurte ham etter huset til Baba Farokh, faren til Baboy. Den gamle mannen pekte på et høyt og langt hus og forklarte at det var huset til Babba Farokh. Zerin tok med seg barnet sitt og dro rett til huset. Hun banket på døra, og ei kvinne kom og åpnet. De hilste på hverandre, og kvinna spurte hvem Zerin var. Hun forklarte: «Jeg er Zerin, kona til broren din, Baboy.» Plutselig fikk hun se Baboy i hagen, og hun ropte: «Å kjære Baboy!» Hun gråt. Men Baboy svarte: «Hvem er du? Jeg kjenner deg ikke.» Da kom det ei annen kvinne og sa: «Det er jeg som er kona til Baboy. Baboy har skilt seg fra deg. Gå din vei, og ikke ødelegg livet mitt, ditt ludder!»
Slik fikk Zerin vite hele sannheten, og hun skjønte at hun ikke kunne få tilbake Baboy. Hun ble sint og svært misfornøyd.«Dette er barnet ditt», sa hun. «Jeg kan ikke forsørge ham mer.» Men Baboy kastet ut både henne og barnet. Zerin ble så skuffet. Hun sto midt i den lille landsbyen, helt forlatt. Så fikk hun en idé. Hun la barnet utenfor døra hans og sa: «Jeg skal tilbake», men hun kom aldri tilbake.Hun gikk ut av landsbyen og satte seg ved en liten vei. «Hva skal jeg gjøre?», tenkte hun. «Jeg kjenner ingen, og jeg har ingen penger.» Hun gråt for barnet sitt, for hele livet sitt, for sin mor og for sin søster. Denne dagen var hun sammen med de andre jentene som gikk på jobb og plukket druer uten kjærlighet, og de var ikke fanget i kjærlighet.
Hun tenkte på hva mora hennes, søstrene hennes, Meri, nabojenta, og alle folk ville si hvis hun kom tilbake. Hun fikk høre en som sang. En person kom bort til henne og sang. Han sang om jenter, om landsbyen. Det var en mann med to hester. Zerin hilste på ham og spurte om hun kunne få ri på hesten hans. Mannen nikket, og han hjalp henne opp på hesten. De gikk sammen. Zerin visste ikke hvorfor hun gikk med denne ukjente mannen, men hun visste at hun måtte gå!

Av: Shaxewan Adibpour