Kurdernes Venner

Vi skal bli, frihetskjempere som fedrene, sterke som mødrene.

10008572 302192293262860 1923570940 n
Det er kald, vi fryser på beina, eller skjelver vi av redsel, riktigere sagt er det en blanding og til tider frykten tar så mye over at vi glemmer at vi står i iskald vann, i en elv, under en bru, på en sen høst ettermiddag. For øyeblikket er det stille. Men det er den stillheten som er verst, for vi vet ikke når det smeller neste gang, eller hvor det smeller. Et av de få hjemstedene er under bruene, de kalde grusomme bruene. Her pleier vi å stå i timer, gjerne et par ganger i uken. Det har blitt til en vane, frykten er blitt til en vane, så integrert er den i vårt liv. Kvinner, ungdom og barn står tett inntil hverandre. Mamma bærer min yngste søster, mens vi andre holder i henne. Min tapre mor, og alle de andre mødrene har en slik styrke at selv bomber ikke kan skade det, eller har de også blitt vant med redselen? Er de likegyldige? Hvordan kan de holde masken, hvordan kan de stå der så sterke, så bestemt og så beskyttende overfor sine barn med bevissthet om at dersom neste bomben treffer et sted i nærheten så vil bruet være en felles grav for alle. Jeg er 8/9 år, et helt vanlig barn ved første øyekast, men både jeg og de andre barna på flyktningeleiren er langt ifra et vanlig barn. Vi har opplevd alt for mye i løpet av de 8 årene, vi har lært å holde masken, frykt er vår skygge og følger oss hvor enn vi går, vi har drømmer, vi ler, vi leker på skolegården, samme skolegård hvor liket til våre fedres venner blir vasket, da er vår oppgave å skylle av blodet. Så tragisk for mange, men for oss en helt vanlig hverdag. Den eneste hverdagen vi kjenner til. Ja vi er 8 åringer med drømmer og ønsker som tilhører godt voksne mennesker, fordi livet har tvunget oss til å bli voksen i en ung alder. Våre foreldre er vår rollemodell. Vi skal bli, frihetskjempere som fedrene, sterke som mødrene.

Historien over er en brøkdel av hva et barn på flukt som resultat av krig opplever. Det var hverdagen til meg og mange andre Kurdiske barn gjennom oppveksten, det er trist og gjør vondt at vi i 2014 er vitne til at det samme skjer kurdiske barn igjen blant våre landsmenn, kurdere fra vest Kurdistan. Der står jeg med min lille 5 måneder gammel sønn trygg og godt plassert i barnevognet og plutselig minnene fra flyktningeleiren banker på i det jeg passerer under en bru. Da tenker jeg på alle barn som blir et offer for krig, barna som lever på flukt, som kommer til verden på en flyktningleir, aller mest tenker jeg på de syriske barna. Historien over er en brøkdel av hva et barn på flukt som resultat av krig opplever. Det var hverdagen til meg og mange andre Kurdiske barn gjennom oppveksten, det er trist og gjør vondt at vi i 2014 er vitne til at det samme skjer kurdiske barn igjen blant våre landsmenn, kurdere fra vest Kurdistan. Det er ikke mye vi kan gjøre herfra vil mange påstå. Men det er mer enn nok vi kan gjøre. Vi kan spre budskapet, gi de økonomisk støtte, vi kan stå sammen mot krig, men det aller minste vi kan gjøre er å gi en jakke til en flyktning barn som fryser og skjelver av frykt. Send SOS til 2160. For summen av en kake bitt og kaffe (90 kr) kan du gi en syrisk flyktning barn en jakke.

Av: Avin Rostami