Kurdernes Venner

HISTORIEN OM DET SOM ALLE OVERSÅ

Yad-foto-150x150Min lille barndoms by Halabja, husker du meg? Kan du se blikkene mine når jeg ser på deg med alle mine følelser, kjenner du stemmen min, føler du kjærligheten min til deg.. jeg var et lite barn da mareritt-gruppe kom fra den rene og vakere himmelen din. Saddams fly betraktet deg som en jord, hvor de ville prøve å bruke alle slags kjemiske bomber mot deg, drepe alle dine søte uskyldige barn.  Jeg husker godt når jeg og mine venner var veldig små. Vi kunne ikke forstå hva folk var så redd for, hvorfor Khomaini angriper vår by og dreper folk på en side, og hvorfor Saddam vil drepe oss på den andre siden. Vi var jo borgere fra samme land. Hva er vitsen med dette? Var vi ikke mennesker for dem, hvordan kunne de være massemordere? Jeg har tenkt dagen etter hvordan det skal bli, skal jeg møte mine venner igjen, men Saddams fly kommer til å ødelegge vår lekeplass, og hvordan leker vi igjen? Situasjonen var mye vanskeligere enn det jeg har forstått fra min barndom i evighet.
Jeg husker godt når min mor og far ville samle familien og vi måtte løpe til kjelleren, det var et veldig lite sted, men 63 personer var inne, flyene kom og bombet overalt i hele byen. De ble brent, barn og kvinner skriket overalt, tårene og gråt var eneste mulighet til å viser våre følelser, husene falt ned. Inne i den lille kjelleren hadde mørket og gråt stor makt. Vi var sultne og tørste. Det var ubeskrivelig. Vi hadde ikke engang mulighet til å spise eller få litt mat, selv om det var bare noen trapper opp. Fordi flyene bombet hele tiden. Noen av mine venner var veldig tørste, de ba foreldrene om vann, og de prøvde å drikke litt vann som de hadde ved trappa, men vi visste ikke at vannet var fullt av kjemisk gift. De døde rett oven for våre øyne. Alle skrek og visste det var kjemiske stoffer som ble brukt. Når vi var ute av huset, var det mørk, det jeg har sett er helt ubeskrivelig. De fleste døde med oss, og vi prøvde å gå ut av byen, men tusenvis av mennesker var døde eller holdt på å dø, derfor måtte vi gå mot fjellene. Hvert eneste minutt kom flyene og bombet. Ca 15 av de 63 menneskene som var med oss døde, og resten ble såret. Jeg har mistet mine venner, familien, naboer, minnene, lekeplassen, kjærlighet- absolutt alt jeg hadde. Jeg sovnet da jeg måtte legge meg ved et lite vann utenfor byen, selv ansiktet mitt var i vann. Pappa prøvde å vekke meg. Vi måtte stå opp og holde hverandre og gå mot mørket, uten framtid, vi visste ikke hvor mange av oss som ville overleve etter hvert minutt som kom. Hele verden visste om dette. Ingen ville si noe, ingen har tenkt å si til den irakiske despoten at du dreper uskyldige folk. Er det slik at vi måtte være offer for de som spiller politikk eller er det bare sånn?

Yad Hamways

Fakta om forfatteren Yad Hamways

  1. Fra Kurdistan
  2. Han er en av de overlevende barn fra massakrene I Halabja.
  3. Han er student ved Oslo Universitet.
AV: