Kurdernes Venner

USAs politikk i forhold til kurderne i Irak.

Kurderne bebor et område som strekker seg fra den Anatoliske høyslette
i. 
Tyrkia, gjennom nordvestlige deler av Syria og nordlige Irak mellom Eufrat og Tigris til fjellandet i det nordvestlige Iran. Disse områdene regner kurderne som sitt hjemland og omtaler det som Kurdistan. Hvor mange kurdere som lever innfor disse fire staters grenser er vanskelig å si eksakt grunnet mangelfulle folketellinger og
registreringer, anslagene varierer alt fra 30 til 40 millioner.
Kurderne er et gammelt folk med et eget indo-europeisk språk og en særegen kultur. Historiske kilder antyder at kurderne kan være etterkommere av medeerne hvis rike var en kraftfull maktfaktor i det nordlige Mesopotamia, nevnt av assyriske kilder allerede 800, f.kr. Kurdisk innflytelse og kultur var vital under dannelsen av den senere persiske stormakt. Siden har kurdernes hjemland vært hjemsøkt av mange folks erobringstokt og dominans, fra grekerne under Alexander den Store og de påfølgende ptolemeiske kongedømmer, til romersk kontroll under dets stormaktsdager, til arabisk-islamsk
ekspansjon etter Muhammed og de ulike kalifaters mer eller mindre kraftfulle styre. I de siste århundrene frem til vår tid var mesteparten av Kurdistan innlemmet i det Ottomanske riket. Tross alt dette har kurderne beholdt sitt språk og sin særegne kultur.
Nasjonalstatenes fremvekst inspirerte også kurdernes håp om å kunne bli herrer over
eget land
.

USAs første aktiviteter i Midt-Østen, på 1800-tallet, bestod hovedsaklig i misjonsvirksomhet. Undervisningsinstitusjoner ble opprettet, blant annet i Syria og Tyrkia. Dette hadde en viss innflytelse da en del av eliten ble utdannet ved disse. Ellers var det ingen direkte interstatlige forbindelser frem til den første verdenskrig. USA holdt seg først i bakgrunnen i Midt-Østen da de ikke ønsket å utfordre britiske interesser. Etter den første verdenskrig kom stormaktene sammen for blant annet å dele restene av det oppløste ottomanske riket. USA var tilbakeholdne under de påfølgende fredsforhandlingene skjønt noen folkegrupper som hadde levd i undertrykkelse under
ottomanene så på USA som et fremtidig håp om støtte da det ikke var befengt med den samme imperialistiske historie som de andre stormaktene. Områdene vi i dag kjenner som Irak var først og fremst innenfor Storbritannias interessesfære. Kurderne så en stor sjanse til for første gang i historien å kunne danne en egen stat og ble gitt visse forhåpninger, men deres ønsker ble tilslutt tilsidesatt under
det endelige fredsoppgjøret i Lausanne i 1924,da britene ønsket å løsrive det oljerike kurdiskdominerte området i nord fra et nytt Tyrkia og slå det sammen det oljerike gulfområdet i sør til Kongeriket Irak.
USAs moderate interesse for de politiske forholden i denne regionen av Midt-Østen
generelt og en total neglisjering av kurdernes situasjon spesielt fortsatte i årene fram til
andre verdenskrig. Sterke krefter i Washington talte ennå for en isolasjonistisk
utenrikspolitikk, med liten innblanding i andre staters konflikter og særlig ikke der ikke statlige aktører var involvert. Etter 2. Verdenskrig, når den kalde krigen utviklet seg,
forandret USAs utenrikspolitikk seg også i forhold til Midt-Østen, både gjeldene stater og
ikke-statlige grupperinger. Under Nixons regjeringstid kommer kurderne for første gang i
fokus som en mulig del av en buffer mot økt innflytelse fra Sovjet særlig i Irak der
Baghdad hadde inngått avtaler med Moskva blant annet om våpenleveranser.
Økonomisk hjelp til kurderne blir sent i 1969 og kontakter opprettet. I 1970 fikk kurderne
framforhandlet en viss grad av selvstyre med sentralregjeringen i Baghdad, mens andre
grupper av kurdere forsatte sitt væpnede opprør mot fremmedstyret. Frem til 1975 skal
USA, ved Kissingers initiativ, hemmelig å ha sluset 16 millioner dollar i militær hjelp til
kurdiske opprørere i Irak. På et OPEC-møte samme år var USA imidlertid delaktige da Irak
og Iran foreløpig bila grensestridighetene og irakiske myndigheter ble informert om at
USA stoppet sin støtte til kurderne.Den irakiske hæren gikk da tungt inn i de kurdiske
områdene og knuste for en stund opprørerne og håpet om større autonomi. At
kurderne for makthaverne i Washington kun var en brikke i et kaldblodig strategispill i
Midtøsten og ikke var omfattet av en videre forståelse eller omtanke for deres skjebne
som sådan fikk kurderne igjen sårt erfare noen år senere under Iran-Irak krigen 1980-88.
USA gikk etter hvert inn med åpen støtte til Irak mot prestestyret i Iran, som hadde
styrtet deres allierte, Sjahen av Persia. Noen militære kurdiske grupperinger samarbeidet
med Iran. Som hevn for dette satte Saddam Hussein i gang omfattende angrep mot
kurderne kjent under navnet "Anfal", det utviklet seg til et regelrett folkemord og
kuliminerte i gassangrepet mot den kurdiske byen Hallabja 16 mars 1988 der 5000 sivile
ble utryddet i et kjemisk gassangrep. USA grep ikke inn for å stoppe dette.
Noe av det samme gjentok seg under Gulfkrigen(1990-1991), da president George Bush
sen. oppfordret kurderne til opprør mot Saddam Hussein. Når irakiske fly bombet
kurdiske bosettinger, med opp mot 1 million flyktninger som resultat, gjorde USA
ingenting. Dette ledet dog til at USA, med alliert hjelp, opprettet en "no fly zone" i det
nordlige Irak for å beskytte kurderne mot nye angrep, og humanitær hjelp ble gitt,
(Operation Provide Comfort). Disse hendelsene førte også til at fraksjoner av kurdere
som faktisk hadde kjempet mot hverandre innstillte kampene og kunne stå mere samlet.
Under Clintons presidentperiode(1993-2001) ser vi hvordan USA stadig kom i dilemmaer
rundt kurdernes posisjon; samtidig som USA nå beskyttet kurderne mot Saddam
Husseins regime i Irak, fant USA seg tjent med å stå sammen med sin NATO-allierte Tyrkia
i fordømmelsen av det kommunistinspirerte kurdiske partiet PKK(som det må legges
til, langt fra representerer noe flertall i den kurdiske befolkningen) som en
terrororganisasjon, og tillot tyrkiske angrep på deres baser langt inn i Irak, selv om de i
sin brutalitet langt mer rammet kurdiske sivile.
Under forberedelsene til Irak -krigen i 2003 møtte folk fra Bush-administrasjonen med
kurdiske ledere som Massoud Barzani fra Kurdish Democratic Party og Jalal Talabani fra
Patriotic Union of Kurdistan, to av de største partiene, for under forespeiling av
mulighetene for en større autonomi i den kurdiske regionen, å trekke dem seg i den
nordlige offensiven mot Saddam Hussein. Kurderne så på dette som et skritt videre på
veien mot et fritt og selvstendig Kurdistan. Senere deltok så titusener av
peshmerga (kurdiske hære)under ledelse av amerikanske kommando -og CIA styrker
og bidro sterkt til å få rask kontroll over området uten at ett amerikansk liv gikk
tapt. Bush kalte kurderne USAs beste allierte i regionen.
Etter Saddam Husseins fall ble Patriotic Union of Kurdistans Jalal Talabani valgt til
midlertidig president i april 2005. USAs Paul Bremer ledet «Coalition Provisional
Authority» som satte i gang arbeid med en ny irakisk konstitusjon som ble vedtatt i en
folkeavstemming i oktober samme år, med over 60% flertall. I 2006 ble Talabani gjenvalgt
som Iraks første president under den nye konstitusjonen. Lederen av det andre store
kurdiske partiet, Kurdish Democratic Party, Massoud Barzani, ble valgt til presidenten i
den Autonome Kurdiske Regionen (KRG) i 2006.
Den nye irakiske staten skulle ifølge konstitusjonen være en demokratisk, pluralistisk og
føderal stat som garanterte for sikkerheten og rettighetene til kurderne og andre
minoriteter. USA tilkjennegav kurderne en viss grad av selvstyre, men det ble klart at
president Bush satset på et sterkt sentralt styre fra Baghdad. Fremdeles etter Saddams
fall ble Irak herjet av blodige oppgjør mellom sunni og shia-muslimer, med støtte
henholdsvis fra Saudi Arabia og Iran, og andre fundamentalistisk eller religiøse grupper.
Under slike forhold ble et selvstendig Kurdistan i Irak sett på som et trussel som bare
kunne lede til mer kaos og true selve eksistensen av et nytt Irak og slippe enda mer
destruktive krefter fram. USA kunne heller ikke helt overse sin viktigste muslimske
allierte og NATO-partner Tyrkias meninger rundt kurderne, som selvfølgelig vurderte et
fritt kurdisk styre i Nord-Irak som en stor trussel; noe som bare kunne inspirere til større
motstand blant sin egen kurdiske befolkning. Det må her bemerkes at USA fortsatte å se
gjennom fingrene med tyrkiske overgrep mot kurderen både innenfor Tyrkias egne
grenser og tyrkiske operasjoner mot kurderne inne på irakisk territorium.
President Obamas presidentperiode fra 2009 fram til i dag har ikke vist noe radikalt
brudd med USAs politikk gjeldene kurdernes status i Irak, ei heller etter at de
amerikanske styrkene i landet offisielt trakk seg ut i 2011. Visepresident Biden har
offentlig gitt uttrykk for at USA ikke under noen omstendighet er villige til å se på at Iraks
enhet blir truet, og dermed sagt at USA ikke er interessert i et selvstendig Kurdistan i
Nord-Irak.
Samtidig har heller ikke Washington kunnet unnlate å se den positive utviklingen som
har skjedd i den Kurdiske Autonome Regionen. Kurderne har arbeidet for å bygge opp
demokratiske institusjoner. Sikkerhetssituasjonen er den beste i Irak. Næringslivet har
blomstret opp, det bygges og investeres overalt. Internasjonale selskaper satser i
regionen, spesielt innenfor olje, også store amerikanske selskaper som for eksempel et av
verdens største oljeselskap, Exxon. Oljereservene i det kurdiske området er store, mye av
Washingtons strategiske tenkning rundt den Kurdiske Autonome Regionen blir sett i
lys av USAs fremtidige energibehov, leveranser fra et sikkert Irak har betydning.
Den demokratiske og stabiliserende utviklingen i det kurdiske Nord-Irak har også gjort
kurderne til enda mer attraktive allierte for USA mot et stadig mer fiendtlig Iran, et Iran
som også betraktes å være mer eller mindre direkte involvert i noe av det som foregår
under dagens borgerkrig i Syria, samt dets forbindelser til det palestinske
Hamas. Bekymringssamtaler har også funnet sted mellom Obama-administrasjonen og
representanter for KRG rundt den stadig mer egenrådige og aggressive irakiske
statsministeren Nouri el-Maliki som er shia-muslim og som mistenkes for å bli påvirket i
sin politikk av diktaturregimet i Teheran. Maliki har kjørt en hard linje mot KRG med
oppmarsjering av troppestyrker langs kurdiske grenser, og en stadig mer utfordrende
retorikk i en konflikt som blant annet dreier seg om dominansen over visse oljerike
kurdiske områder samt uenighet om KRGs rett til å inngå egne oljekontrakter med
utenlandske selskaper, og eksport og dertil hørende betaling for olje og gass.
Israel er USAs viktigste allierte i hele Midt-Østen, og de står sammen som de sterkeste
opponentene mot iransk innflytelse. Fra gammelt av har det eksistert et vennskapelig
forhold mellom jødene og kurderne da jødene i områder dominert av kurdere generelt
ble meget godt behandlet. Jøder organiserte hjelp til kurderne under de forskjellige
vanskelighetene de gjennomlevde under Saddam Husseins diktatur. En krise mellom visse
kurdiske grupperinger og Israel oppstod under ryktene om at den israelske
etter rettningsorganisasjonen Mossad var involvert i kidnappingen av den kurdiske arbeider parti PKK lederen.
Abdullah Øcalan i Kenya i 1999, men i dag fremholdes det offisielt at forholdet
mellom de to folk er det beste. Hjelp fra Israel til militær opplæring av den kurdiske
hæren har blitt gitt, og våpen, blant annet bakke-til-luft skyts, er sendt. At Israel på denne
måten ser på KRG som en potensielt mer og mer viktig alliert kan også tenkes å ha en
viss innflytelse på USA-kurdiske relasjoner. Det må legges til at hæren i KRG, Peshmerga, i
dag teller flere hundre tusen godt trente og organiserte mann, som sammen med et
stadig mer oppgradert våpenarsenal utgjør en militær slagkraft som må regnes med i
enhver militærstrategisk styrkevurdering i denne delen av Midt-Østen.
USAs NATO-allierte, Tyrkia, har også i de siste år forsøkt å kjøre en mer forsonende
politikk mot styret i den Kurdiske Autonome Regionen i Irak. Etter som de har sett den
soliditet som har utviklet seg i det sivile samfunn der og dets militære styrke har
tendensen økt til å se KRG som et viktigere aktør i bolverket mot iranske forsøk på økt
innflytelse i denne delen av Midt-Østen generelt og Irak spesielt. Den økonomiske
boomen som foregår i kurdiske deler av Irak har heller ikke unngått tyrkernes interesse og
håp om mulig økonomiske fordeler for Tyrkia, spesielt når det gjelder samarbeid om
energi, det er blant annet planlegging på gang om en oljerørledning fra KRG gjennom
Tyrkia for utskipning. Dette kan også være et element som vil påvirke USAs
manøvreringer i forhold til de kurdiske myndighetene i spørsmål som gjelder økt
selvstyre og til slutt for mulighetene for selvstendighet.

KONKLUSJON.

USAs første aktiviteter i Midt-Østen på 1800-tallet kom gjennom private initiativ som
misjonering og dannelsen av utdanningsinstitusjoner. Landet var lenge tilbakeholdende
med direkte statlig engasjement der delvis grunnet et ønske om ikke å gå i veien for
britiske interesser. Ettersom britenes innflytelse i regionen ble svekket og olje ble en
stadig viktigere energikilde økte den amerikanske aktiviteten, for eksempel kom den første
oljekontrakten med Saudi Arabia på 1930-tallet. Den 2.Verdenskrig brakte USA enda mer
i kontakt med flere stater i Midt-Østen. Når den kalde krigen utviklet seg utover i
etterkrigstiden kom USA til å gå i mer direkte samarbeid både med stater og ikke-statlige
grupperinger som del i en strategi for å demme opp for Sovjetunionens innflytelse. Vi kan
spore de første direkte offisielle kontakter med kurderne i Irak til president Nixons
regjeringstid da styresmaktene i Irak i 1970 inngikk avtaler med Moskva blant annet om
våpenleveranser. USA sendte først økonomisk støtte til kurdiske opprørere men kom i
1975 til å svikte kurderne da en dual ble gjort mellom Iran og Irak gjeldende
grensespørsmål. Da USAs tidligere allierte Sjahen av Iran ble styrtet støttet USA først Irak
i krigen mot det nye prestestyret i Teheran. Da Saddam Hussein i krigens senere faser
begikk et regelrett folkemord på de irakiske kurderne satt USA stille å så på. Igjen under
den første gulfkrigen viste amerikanerne et dobbelt ansikt mot kurderne gjennom først å
støtte kurdiske opprørere mot Saddam Hussein for så å ikke komme støttende til da
diktatoren i Baghdad nok en gang gjennomførte omfattende bombinger og andre
militære aksjoner på kurdisk område. Under flere presidentperioder var USA også passive
da deres NATO- allierte, Tyrkia, begikk overgrep mot kurdiske sivile langt inn på irakisk
territorium.
Under krigen for å felle diktatoren Saddam Hussein klarte USA å oppnå betydelig støtte
fra kurderne i nord og tillot en videre utvikling av autonomien i de kurdiske
områdene. Dannelsen av et fritt og selvstendig Kurdistan i nord-Irak har likevel ikke
amerikanerne på noen måte villet støtte, i redselen for en total kollaps for Irak som stat,
dette gjelder også for dagens administrasjon under president Obama, men kurdiske
ledere blir vel mottatt i Washington, Obama har hatt møter både med den kurdiske
presidenten for Irak, Jalal Talabani, og statsministeren for den kurdiske autonome
regionen, Massoud Barzani, og forholdet mellom partene uttrykkes å være det
beste, begge disse lederne har dog gjennom historien fått erfare USAs dobbeltspill og går
fram med et forsiktig diplomati. 
Israels stadig nærere og vennskapelige forhold til kurderne og NATO-allierte Tyrkias
bevegelse mot en mer positiv holdning til utviklingen i KRG, samt en stadig økende
bekymring for utviklingen i Iran og den svært ustabile situasjonen i Syria kan påvirke
USAs politikk overfor kurderne videre. Likeledes er det klart at den demokratiske
utviklingen og den stabile sitasjonen som er skapt i den Kurdiske Autonome Regionen
også inngir USA en enda større grad av interesse for økonomiske muligheter der, da først
og fremst gjeldende energibehov. Enda gjenstår det å se om alt dette kan lede til en
dypere forståelse i USA om kurderne som et stort og selvstendig folk med en unik kultur
og en respekt for dette folkets ønske om en gang i nær framtid å danne sin egen kurdiske

stat, et fritt Kurdistan.

......................

Av: Daniel Kadrpour(ناسرقادرپوور)